For å være helt ærlig..

Jeg hadde tenkt til å lage en videoblogg hvor jeg snakket litt om hvordan ting har vært det siste året og hvordan jeg enda har det. Desverre får jeg det ikke til på grunn av formen, og det er virkelig noe som sliter på meg og som påvirker meg i stor grad- det at jeg ikke får til det jeg vil. Skrivingen hjelper heldigvis en del, så da får jeg hvertfall noen av tankene ut. 

De siste to årene har livet mitt vært en spiral som bare har gått nedover. Å bli svikta totalt av skolen, medisiner som mister effekt og en psykiatri som svikter (spesielt det siste året..) gjør ikke ting så lett. Humøret mitt er en berg-og-dalbane, verre enn det var før. I det ene sekundet ligger jeg i sengen fordi jeg ikke orker å møte verden, i det neste spretter jeg opp fordi jeg bare må gjøre noe. Vaske huset, trene, gå hundrevis av turer med Emine, forbedre kosthold og gå ned i vekt. Alt på en gang. Etter en liten stund blir jeg utslitt og jeg faller igjen tilbake til å legge meg ned og gråte. Det er en ond sirkel som har fanget meg, men samtidig jobber jeg så hardt for å snu det. Når jeg er langt nede prøver jeg å gjøre små gode ting som kan få meg på bedre tanker, når jeg er høyt oppe så følger jeg bare instinktet. Jeg skal bli best.

Det er slitsomt. Det er vondt. Men takket være en fantastisk kjæreste og samboer, verdens beste hund og en mamma som gjør hva som helst for meg har jeg heldigvis bare sprukket på selvskadingen to ganger det siste året. Mat derimot, er fortsatt ekstremt vanskelig. Jeg er tilbake til da jeg var 15 år, rett før jeg ble innlagt. Men å havne på psykiatrisk avdeling igjen er ikke noe jeg har lyst til. Jeg vil være her, hjemme, hvor jeg er trygg. Hvor jeg kjenner hver eneste krik og krok. 

Har psykiatrien sviktet meg for hundrede gang? Jeg tror det. Før jeg flyttet hadde jeg stabilitet. Jeg hadde en IP(individuell plan), og ansvarsgruppemøter én gang i halvåret for at alle som jobbet rundt meg skulle snakke sammen og finne ut hvordan ting gikk, hva vi skulle fokusere på videre o.l. Det var trygt. Jeg har fortsatt kriseplanen de utarbeidet for meg, og jeg er så utrolig takknemlig for det! Etter at jeg flyttet derimot har jeg hatt to kontaktpersoner i psykiatrien og to fastleger. Når det gjelder den siste personen i psykiatrien så sendte jeg h*n en melding fordi jeg vet at h*n 99.99% slutter i stillingen sin i desember, etter ett år i rus- og psykiatriomsorgen. Jeg skrev at det var vanskelig for meg, fordi det var så ustabilt og så lite forutsigbart- og forutsigbarhet er den viktigste tingen for at jeg skal fungere. Jeg fikk et svar om at når h*n sluttet i jobben så kanskje jeg var helt frisk, at jeg aldri kommer til å trenge å snakke med noen igjen. Tankene mine løp løpsk, virkelig. Jeg har Aspergers syndrom som er en del av autismespekteret, jeg utviklet depresjon, angst og spiseforstyrrelser fordi jeg ikke hadde noen form for kontroll i hverdagen og jeg har snakket med psykiatere i mange år for å få utløp for frustrasjoner og få klarhet i ting jeg ikke forstår, og så tror denne ENE personen at h*n er så flink at h*n fjerner det? Unnskyld meg, men hvem tror du at du er? Autisme går ikke bort. Jeg er født sånn, hjernen min utviklet seg annerledes med dårligere kontakter, men det tror du at du kan fikse? Fantastisk.. Ignoranse. Det er det jeg trenger.

Jeg svarte at jeg ikke var helt sikker på det, men takk for tilbudet om at h*n trodde det. Dette er nå mer enn én måned siden og jeg har ikke hørt noe mer.. Hvor skal jeg gå herfra?

Det verste av alt er at når folk spør meg hvordan det går og hvordan jeg har det, så svarer jeg «jeg har det helt fint».

Mitt forsøk på å prøve å forklare det hele..

#psykiatri #autisme #asperger #aspergerssyndrom #depresjon #angst #følelser