Er det noe jeg ikke kan fordra, så er det virkelig det innlegget heter. Kommentarer som den og alle lignende er en vond påminnelse på at jeg ikke får ting til, selv om jeg gjerne skulle fått det til. Men for å være helt ærlig- er det virkelig så viktig å kunne analysere situasjoner, å lese følelser basert på et blikk og å ikke bry seg om det skjer endringer i planene? Ja, det er slitsomt og innimellom litt upraktisk at jeg ikke kan analysere ting, lese andre mennesker og at jeg kan knekke sammen av forandringer, men det er jo ikke akkurat det livet handler om, eller?
Alikevel er det dét jeg ofte får høre. «Alle andre får det jo til!», «Det er helt vanlig å bli sliten etter å ha hatt besøk.» og «Vi synes alle at livet er slitsomt innimellom. Visste du at på et eller annet tidspunkt i livet kommer de fleste til å slite med angst eller depresjon?»
Ja, mange andre får det til, men er du helt sikker på at alle klarer det? Ja, det er vanlig å bli sliten, men blir du så sliten at du vil bli i senga for resten av livet, gråte og kunne ønske du var dø? Ja, jeg er veldig klar over det, og jeg får høre det rimelig ofte. Men tenk da hvor mye en person som fornekter at slike ting har betydning kommer til å slite når han/hun ikke sitter igjen med noen?
For å sette ting på spissen, uten å mene å fornærme noen:
Man sier ikke «Reis deg opp nå, det er ikke så vanskelig. Du kan det egentlig!» til en som sitter i rullestol.
Man sier ikke «Jaja, vi har skjønt at du har det vondt. Kom deg opp av sykehussenga og ut på byen!» til en som får cellegift på grunn av kreft.
Man sier ikke «Skjerp deg, det kan ikke være SÅ vanskelig å huske!» til en med alzheimer.
Men man kan si «Skjerp deg. Ikke gjør ting så vanskelig for deg selv nå! Få deg en utdannelse og gå ut. Det ordner seg.» til en autist, en med depresjon eller en med angst.
Tingene jeg sammenlignet med er forferdelige, spesielt med sykdom. Jeg har selv mistet nær familie til kreft i altfor ung alder, så om du skal komme kritikk til eksemplene mine kan du spare deg. Det er ikke bare-bare å sitte i rullestol, ha kreft eller bli gammel og få alzheimer. Men det er heller ikke bare-bare å være autist, deprimert eller ha daglige angstanfall.
Neste gang du føler for å bagatelisere noen, tenk deg om en ekstra gang. Har personen en grunn til å reagere slik? Vet rett og slett ikke personen hva som var sårende med det h*n sa? Spør, og tenk.
Aspie wolf er min beste venn til tider.
#asperger #psykiskelidelser #autisme #depresjon #angst #fordommer #følelser #gåmotstrømmen
Veldig viktig det du skriver her! Psykisk sykdom og lidelse er dessverre lite forstått blant mange. Men vi som vet at det ikke er bare-bare å gå ut eller gjøre ditten og datten, vi vet det. Heier på deg!
Oslofruen: Ja, desverre.. Men så lenge vi vet det og kan spre ordet så kan det hvertfall ikke bli verre!
Tusen takk! 🙂
Så bra at du skriver om dette. Det er viktig at flere forstår at det ikke bare er «å skjerpe seg» eller «ta seg sammen»!
Cengelsen: Tusen takk! Synes det er kjempeviktig 🙂
Så sant, så sant! Opplysning og fakta betyr alt <3
Oslofruen: Absolutt! <3
Mine barn er små ennå, men jeg er redd disse tankene vil være en stor del av livet deres fremover. takk for at du deler. Som forelder til barn med autisme er det svært nyttig å se hva en med diagnosen tenker og føler. Og det er så mange som ikke vet.
Du kan lese om oss på http://ossplussautisme.blogg.no/. Gi gjerne tips og hint i min retning, du som tross alt vet hvordan det er fra den andre siden!
ossplussautisme: Forhåpentligvis går det bedre for dem som kan få tilrettelegging fra tidlig av, og det tror jeg virkelig også. De slipper usikkerheten ved at de merker at de er annerledes men aner ikke hva, slik at man rett og slett tror man bare er dum, stygg eller fæl og at det er derfor folk ikke liker deg. Det er også mange som slipper de tankene, fordi de blir likt på tross av alt så det er bare å håpe og krysse fingrene for at de havner i inkluderende miljøer <3