Opprinnelig postet 15. januar 2014
Har blitt spurt av flere om hvordan jeg fikk diagnosen(e), hva jeg tenkte og følte, hvordan folk forholder seg til det og hvordan det påvirker meg i hverdagen.
Det var høsten 2010, jeg hadde nettopp fylt 15 og ting begynte å bli veldig vanskelig etter å ha flyttet og begynt på ny skole. Det gikk fint de første ukene, men etterhvert begynte baksnakkingen. Jeg lukket meg mer inn i meg selv, sluttet å spise, og «tok opp» kuttingen igjen. Første gang jeg sluttet å spise var jeg 8 år gammel, så begynte det igjen da jeg var 12 (da kuttet jeg meg for aller første gang også), men ting ble hundre ganger verre den gangen i september 2010. Jeg gikk ned 10kg og både armene og bena mine var kuttet opp, men ingen tok meg alvorlig før jeg ringte med min eldste kusine som er sykepleier. Hun hentet meg i byen og kjørte meg hjem. Da hadde vi en av de lengste samtalene jeg noen gang har hatt med mammi før jeg ble med kusinen min hjem til henne og samboeren. Da stripset hun de kuttene jeg hadde som måtte stripses, og de ga meg den tryggheten jeg trengte den natten. Dagen etter – 26. oktober – ble jeg hentet av mammi nøyaktig klokken 08:00 på togstasjonen i Tønsberg. Vi dro opp til BUPA og mammi henvendte seg i luken. «Jeg går ikke herfra før datteren min får hjelp», sa hun. Jeg husker det som om det var i går. Vi satt noen timer å ventet før noen hentet oss.
Akuttvurderingssamtale. Mitt første møte med «ordentlig psykiatri»- og første gangen jeg ble tatt alvorlig etter å ha vært innenfor systemet i allerede fem år. Én lege, én psykolog og én psykepleier. Jeg fikk tilbud om frivillig innleggelse og både mammi og jeg takket ja. Herfra tok det to uker før jeg ble lagt inn. Jeg fikk besøke post A en gang og to stk fra avdelingen kom på besøk hjem her for å se hvordan jeg var hjemme.
Etter en måned med tester, samtaler og observasjon kom mammi på besøk og vi skulle ha en samtale. De mente de satt igjen med tre alternativer. Atypisk autisme, barneautisme eller Aspergers syndrom. De hellet mot Aspergers og satte det på papirene mine, sammen med affektiv lidelse: tilbakevendende depresjon og angst. 22. desember ble jeg skrevet ut og fikk komme hjem. Men tross i at jeg hadde kommet hjem og at det var juleferie og at jeg skulle slappe av startet kampen allerede da. Jeg hadde klart å spise normalt en stund, men trangen til å kutte gikk ikke bort.
Natt til 14. februar 2011 skjedde det. Jeg var overbevist om at nå. Nå skal jeg ta livet mitt. Det hele endte med at jeg ble hentet med ambulanse og kjørt til legevakten midt på natten. Dagen etter vendte jeg tilbake til Post A for samtale med legen. Jeg fikk mine første medisiner. Antipsykotiske.
Til tross for dette ble jeg «skrevet helt ut» av systemet. Jeg var frisk. Jeg ble sendt over til autismesenteret men etter noen samtaler der fikk jeg beskjeden «Du har ikke nok asperger til at vi kan hjelpe deg.» Dermed var det ut igjen. Jeg var uten behandler og noe slags tilbud, og jeg hadde mine fair share av besøk oppe på legevakten. Til slutt slo de alarm og jeg fikk et samtaletilbud med en psykepleier jeg hadde god kjemi med fra Post A. Han brukte meg i sin videre utdannelse, så jeg fikk snakke med han helt til julen 2011 nærmet seg. Dette var etter enda et forsøk på å avslutte alt. Jeg ble presentert for en dame som jobbet for AFE- arenafleksibel enhet, som ligger i samme bygg som Post A. Jeg hadde samtaler sammen med henne og psykepleieren fra Post A frem til Mai i 2012, da damen fra AFE tok helt over. Videre hadde jeg samtaler med henne frem til januar 2013- da ble jeg overført til kommunen igjen. Ettersom samtalene der gikk rett til helvete (beklager ordbruken) ble det avsluttet allerede i mars etter ønske fra mammi og meg.
Da ble det enda mer venting.
I juni 2013 kom jeg endelig inn i psykiatrien i Nøtterøy, og allerede i juli hadde jeg mine første samtaler med dame derfra. Hun har fulgt meg helt til nå, og det er jeg evig takknemlig for. I tillegg til henne fikk jeg tilbud om psykoeduakative samtaler med en mann fra Glenne- som jeg også takket ja til. Siden november 2013 har jeg hatt samtaler med disse to en gang i uken, og nå sist fikk jeg beskjed om at Glenne autismesenter har bestemt seg for å følge meg lenge. Så lenge som jeg vil. Fordi de ser at jeg trenger det.
Samtalene på Glenne autismesenter og med Nøtterøy kommune ble avsluttet i forbindelse med flyttingen min til Sarpsborg. De var med på et samarbeidsmøte hos fastlegen min her og «hun nye» fra psykiatrien i Sarpsborg. Det har gått greit i forhold til psykiatri frem til desember i fjor, da jeg fikk beskjed om at hun byttet jobb. Jeg har fått en ny behandler, men det blir ikke det samme, og for øyeblikket vet jeg ikke hvordan jeg skal takle det.
#asperger #aspergerssyndrom #autisme #psykiatri #minhistorie #selvbiografi #psykiskelidelser
Jeg husker denne prosessen, både før, i og etter. Du fortjente denne seieren, selv da ingen vil sitte med alfabetet på papiret, men med en diagnose så er det lettere å vite hvorfor man er som man er, og gjøre det beste av hverdagen.
Jeg så at du klarte å bli kjent med deg selv, på de måtene du ikke forsto før. <3
Jeg vil alltid støtte deg, være med deg i tunge, og gode tider.
I love you. <3
Marty Beatricè: Jeg er ubeskrivelig takknemlig for at jeg endelig fikk diagnosen, for som du skriver- man blir bedre kjent med seg selv når man endelig vet hva som gjør at man er litt annerledes! Jeg kommer alltid til å støtte deg også, babe.
I love you <3